"Teksten har en underfundighet og en fargerikdom jeg liker. Det beste med Fyrvokterne er likevel de kraftfulle illustrasjonene. Noen ganger med minst mulig virkemidler, strippete, nærmest skisseaktige, andre ganger maksimalistiske og overdådige. Og hun bruker virkelig hele rommet. Dynamikken mellom det nære og det fjerne, det detaljrike og det enkle er effektfull. [...] Dette er blitt en bok om vennskap, sjalusi og grådighet, om hvordan vi lar oss forføre og hva som egentlig er viktig. Den er morsom, den er eventyrlig og den er full av bilder jeg gjerne vil dykke ned i. Denne boka vil jeg lese høyt for et barn. Og bli varm om hjertet."

Du skal lete lenge etter ei barnebok som oser mer sjøsprøyt og sand enn Inga Sætres «Fyrvokterne» i sommer (..) slekter på Tove Janssons fortellinger, både visuelt og tematisk: Illustrasjonene er detaljrike (...) med myke akvareller i sterke farger. Voksne lesere vil kose seg (...) les den gjerne for og sammen med litt større barn som allerede har lært seg å lese selv, og la dem få god tid til å gå på skattejakt i illustrasjonene. Det er de verdt.

"Inga H. Sætre har etablert seg som en spennende og samtidig sikker bokkunstner [...] Hun lykkes i å gjøre historien om disse to gamle surrehodene spennende. På denne ensomme øya oppstår personlige konflikter og drama med stor rekkevidde. Fortellingen har symbolske kvaliteter, men er også en ekstremvariant av en realistisk virkelighet, om mennesker som i dag lever nøysomt etter gamle tradisjoner uten merkbar innflytelse fra den raskt forandrede verden. [...] Særlig akvarellene med kraftig og munter fargebruk gir mye liv. [...] Sætres bok har kraft, og står faktisk som et fyrtårn og lyser. "

"«Fyrvokterne» er historien om at penger ikke nødvendigvis kan kjøpe alt her i livet. [...] Inga H. Sætre viser nok en gang hvor mye arbeid og teknikk som ligger bak den tilforlatelige, litt naive streken hun de siste 10-15 årene har utviklet som illustratør av egne og andres bøker. «Fyrvokterne» byr på flotte bilder, klare stemninger og interessant fargebruk."

Inga H. Sætres bok om to fyrvokterdøtre er lunt morsom og fantasifullt illustrert. [...] «Fyrvokterne» viser en ny side av Sætre, i alle fall for dem som bare kjenner henne gjennom tegneseriene. Den enkle streken og håndteksten er fortsatt til stede. Men gjennom boken blir den supplert med akvareller og lek med ulike konturer, samtidig som at mesteparten av fortellerteksten er maskinskrevet. Det fungerer som en helhet nettopp fordi Sætres uttrykk så fint skinner igjennom uansett hvilken teknikk hun bruker i illustrasjonene, og at historien konsekvent blir fortalt i dobbeltsidige oppslag. [...] Universet i boken er så særpreget og fengslende at jeg reagerte nesten like sterkt som hovedpersonene da Ola og omverdenen plutselig deiste inn hoveddøren i fyrvokterboligen. [...] Om Sætre har interesse for det, kan jeg ikke annet enn tenke at det ligger potensiale til mange flere historier fortalt fra den lille øyen med fyrtårnet langt til sjøs der du ikke lenger ser land.

"Boken er et fint utstillingsvindu av ting som rører seg i deler av Tegneserie- Norge, og således et godt supplement til de (også temastyrte) antologiene til bergenske Überpress."

"Smuss er en sympatisk og variert antologi om sex [...] Det er stor variasjon i stil og fortellermåter, og tilfanget av nye tegnere gir antologien fin friskhet."

"Boka er lekkert og godt satt sammen. Mange av historiene introduseres med at man ser en detalj gjennom et kikkerhull. Et fint grep som binder historiene sammen, og minne oss om vår egen kikkermentalitet. [...] [Runke-Rolv] er fantastisk morsom og lett, ikke uten en trist undertone. Britiske, Oslo-baserte Andrew Page har en av de mest poetiske tilnærmingene til stoffet. Hans historie «Stork» fungerer svært bra, som en rå og brutal omskriving av myten om storken som kommer med barn. Espen S. Titland skriver underspilt og fint i «Dyneløfting», om en kvinne som sitter i rullestol og pleieren hennes, og om forventningen om at noe skal skje."

"[en] antologi som viser et svært stort spekter, både hos norske serieskapere generelt, og når det gjelder norske serieskaperes måte å tolke og behandle ett og samme tema. [...] Kvaliteten er [ellers] jevnt høy, og selv om historiene uttrykker mye angst og frustrasjon, er tonen gjennomgående positiv. [...] I det hele tatt viser denne antologien ganske mange norske serieskapere på sitt mest kreative og inspirerte; noen av dem trolig også på sitt mest personlige. Sex er mangfoldig, og det er norske tegneserier også. Poeng går også til utgiveren Cappelen Damm for den kreative innbindingen på selve boka. La oss bare si at “smussomslag” får en åpenbar dobbeltbetydning."

"Smuss er ein variert og velkomponert antologi, som held eit jamnt høgt nivå. [...] Sett under eitt greier antologien å vise mykje av breidda i norske teikneseriar, og det er ikkje minst ei glede å sjå så gode kortforteljingar gitt ut i så flott format."

"Her har de latt åtte av dagens illustratører gå løs på de klassiske eventyrene med frie tøyler. En av dem er Øyvind Torseter, opprinnelig stangesokning, som har illustrert «Askeladden som kappåt med trollet». Han har skapt en helt ny og oppdatert fortolking, der både Askeladden og trollet er på plass. Og har vi sett et skumlere troll noen gang? Dette er så bra at en skulle ønske at Torseter også ville få muligheten til å illustrere flere eventyr. Inga Sætre, opprinnelig fra Brøttum, har illustrert «Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Og til dette har hun valgt tegneserieformen, og bidrar med det også til å gå nye veger."

"De har bokstavelig talt fått gode hjelpere, Asbjørnsen og Moe, når Cappelen Damm har satt åtte samtidskunstnere til en visuell nyfortolkning av noen av våre klassiske eventyrene. Det har en forbløffende frisk og revitaliserende virkning.(...) Det har blitt en helt annerledes og veldig tøff eventyrsamling."

"Åtte av våre fremste illustratører har fått frie tøyler, resultatet er utmerket – og ganske oppsiktsvekkende, om man kjenner etter i organet som forventer det klassiske (jeg vet ikke hvor det er, men det merkes innvendig når det blir aktivert)."

"Det hele har blitt et eventyrlig verk. [...] Med en ny vri har du mulighet til å bli kjent med de klassiske norske folkeeventyrene."

"Det aller fineste med Inga Sætre sine serier er hvordan folk snakker sammen. De snakker om hverdagslige ting, bruker kanskje litt feil ord, legger trykket i setningene hist og her. De snakker forbi hverandre men forstår hverandre likevel. [...] selv om det på papiret er en ungdomsbok kan den like gjerne leses av voksne.[...] Samtalene er i fokus nå også, men de er salet om slik at de kan bære en lengre historie. De lange, intrikate tankerekkene fra Møkkajentene er borte til fordel for mange små enkeltepisoder som hele tiden bringer historien fremover. Det er elegant fortalt, og formen får det til å se enklere ut enn det er."

“Inga H. Sætre leverer årsbeste med praktisk livsfilosofi i «Fallteknikk».[…] Sætre svinger uanstrengt mellom tristesse og slapstickhumor. […]Den nye boken er et kunstnerisk brageløft. «Fallteknikk» er både enkel og kompleks, personlig og samtidig allmenn. Sætre har laget en nydelig ungdomsserie, som også bør leses av foreldre og andre voksne. Dette er årets beste norske tegneserie så langt.”

"Inga Sætre overbeviser med sin første tegneserieroman.[...] Som «Møkkajentene » [...] er dette rått, ærlig og forløsende morsomt. [...] Samtalene mellom Rakel og bestevenninnen er forfriskende langt fra rosabloggernes prinsesseverden, her blir viktige spørsmål stilt, humoristiske løsninger funnet, og ønsket er ikke å bli modell, men å bli oppdaget! [...] Inga Sætre byr på uforglemmelige replikker, her som i Møkkajentene, men bildene har også en komisk nerve ikke mange klarer å treffe. [...] ansiktsuttrykkene og kroppsspråkene har en presisjon forbeholdt proffer. [...] Som et brudd med de humoristiske sorthvittegningene har Sætre plassert rolige akvareller og enkelte faktabokser gjennom boka. Dette fungerer ypperlig [...] Sætre tar jenter på alvor, men også på humor [...] Det er ikke feminisme for feminismens skyld, det er en strålende norsk tegneserie uansett sjanger og kjønn. Det skulle vært flere Inga Sætre og færre rosabloggere her i verden."

"[...] tegningene gir fortellingen et umiddelbart og ærlig preg, som passer godt til historien. [...] Inga Sætres styrke er de fine dialogene. Ordene kommer usensurert, tanker får lov til å utfolde seg, bekymringer likeså. [...] Samtidig viser Sætre frem en omverden som bryr seg, enten det er familie eller venninner. "Fallteknikk" er en bok som handler om "å falle", men den handler like mye om at man som oftest kan reise seg igjen, og gå videre, med de sår og skrammer man måtte blitt påført. [...] "Det er bra". Slik lyder Rakels avskjedsord."

"Tegneserieromanen Fallteknikk er en styggvakker, humoristisk og ærlig fortelling om hvordan en tenåringsjente forsøker å håndtere den trøblete overgangen fra barn til voksen. [...] Sjelden har jeg kommet over et mer fruktbart og overbevisende bilde på hvordan vi som unge forsøker å famle oss frem til ulike verktøy for å takle livet. Samtidig tar ikke det vonde og triste fullstendig over i romanen. Det fins flere scener som illustrerer hvordan komedien aldri ligger langt bak tragedien. Et kostelig eksempel på dette er hvordan Rakel forsøker å avgjøre om hun skal ta abort eller beholde fosteret. For å slippe å velge selv kaster hun en strikk mot bokhylla, og så blar hun tilfeldig opp i boka strikken treffer, for så å tolke et svar på hvordan hun skal løse problemet sitt ut fra et tilfeldig avsnitt. Tolkningen er i seg selv et av høydepunktene i romanen. [...] Et av Sætres store talenter er dialog og monolog av det direkte og usensurerte slaget. [...] Når det gjelder den visuelle delen av romanen, har Sætre skapt et særlig velfungerende samspill mellom bilde og tekst der tegningen stadig blir smittet av hovedpersonens mørke tanker og angst. Noen sarte, mediterende helsidesakvareller bryter opp teksten og danner et rom for leserens ettertanke. [...] Tenåringsskildringene er ikke bare gjenkjennelige, men også formidlet i et tekstlig og visuelt språk som er både underfundig og poetisk, og som åpner for egen refleksjon rundt de klassiske temaene oppbrudd og ansvar. Ungdom, foreldre og lærere bør merke seg disse stikkordene jeg nettopp nevnte. Et sentralt kompetansemål i norsk etter tiende trinn går nemlig ut på at eleven blant annet skal kunne analysere tekster ut fra temaet oppbrudd og ansvar. Fallteknikk kan varmt anbefales i så måte."

"Inga Sætre, kjent for «Møkkajentene», veksler mellom sine karakteristisk enkle strektegninger, kapittelintroduserende akvareller og små utklipp fra faktabøker for å fortelle sin historie om vennskap, ensomhet og livet som tok en uventet vri. Tegningene er kanskje i overkant enkle for den som foretrekker formfullendt disneyestetikk, men historien de forteller er varm og fin, poengene imponerende bra utposjonert, uten å røpe seg selv. Her er humor og alvor, i fin forening."

"[...] en presis, smule-mismodig og trass-optimistisk oppvekstskildring [...] Som tegneserieroman inngår den i en skissetrend hvor bildene virker uferdige, men hvor helhet, komposisjon og uttrykk er fullt gjennomarbeidet."

"Vi ble glad da «Fallteknikk» ble Brageprisnominert, som den naturligste ting i verden. [...] Her er kompliserte følelser formidlet på en likefrem måte, uten filter – med hardbarket poesi. En trenger ikke være 19 år og synes at å være ung er for jævlig for å like «Fallteknikk».

"Den anbefales for sin ærlighet, sin åpenhet for å tegne ned både de morsomme og mørke øyeblikkene i livet. Sætre har en rå strek. [...] «Fallteknikk» får deg til å tenke på hva du selv vil med livet, og hvordan du takler det uventede."

"Sjeldan har det vore så fint å falle, som med Inga Husby Sætres Fallteknikk. Sjeldan har noko så skakt og skeivt kjentest så rett. [...] Dialogen er knapp, men realistisk. Det er ikkje ulikt dramatikar Jon Fosse. Som han, er teksten jordnær, direkte og fri for metaforar. Det er ikkje kunstig. Folk seier kva folk plar seie. Men stor kunst blir det på grunn av musikaliteten i interaksjonen, rytma i rutene og balansa mellom det å seie for lite, og å seie så mykje, mykje meir enn det som står på sidene. Det er ikkje replikkar i kvar rute. Ikkje-verbal kommunikasjon er ikkje bare gjennom andletsuttrykk. Sjølv streken til Sætre snakkar. Stundom stø, stundom skjør, skjelven. Ikkje noko er tilfeldig her. Er eg lesar nok til å få med meg det heile? [...] Personleg set eg Sætre over han [Jeffrey Brown]. Ho er meir subtil, kjenslene meir uttrykte i strek enn i storleik på auger og smil. Språket er naivistisk type Erlend Loe, minimalistisk type Kjell Askildsen og ungdomskulefeminint som forfattar Ingvild Rishøi (1978). Til slutt ei oppmoing om å lese, og la seg inspirere."

"Ikke la deg skremme av klasseinndelingen, for denne styggvakre fortellingen om en tenåringsjente som prøver å takle den vanskelige overgangen til voksenlivet, kan leses av jenter (og gutter) i alle aldre. [...] Les og bli oppløftet av uforglemmelige replikker og røffe, såre, humoristiske og tilsynelatende slurvete tegninger og rølpete tekst. Fantastisk morsomt og dødsens ærlig."

"Inga Sæthres Fallteknikk har den flotteste kirurgiscenen jeg noensinne har sett i en tegneserie."

"En tegneserieroman som fanger hvor ambivalent og rotete tenåringslandet kan være."

"Hærlig røff strek fra Inga Sætre. Veldig kul bok om det “vanskelige voksenlivet”. Det handler om ei som flytter hjemmefra for å gå på videregående, også går det bare sånn passe bra. Her er det mye å kjenne seg igjen i for jenter mellom 16 og 20."