«Peter S. Strassegger får oss til å tenke – en gang til.»

«Peter F. Strassegger fra Bryne, men med røtter i Østerrike, har hatt behov for å gå opp løypa til sin morfar som valgte feil side under krigen. Det gjør han på et sterkt og personlig vis som vekker mange tanker.»

«... sterk og personlig, men samtidig allmenngyldig.»

«... les denne ambisiøse, referanserike romanen. Den fortjener det.»

«... eit viktig stykke litteratur.»

«Å ta leseren med på ferden mot jeg-fortellerens vaklende og tvilende, men gradvis økende erkjennelse, er et av bokas viktigste ærend. [...] Forfatteren ville grave ut Stein for å fri seg fra tyngden av skyld. Det tror jeg Strassegger har klart med denne sterke romanen.»

«Peter Strasseggers roman om en morfars landssvik er en spesielt innsiktsfull litterær refleksjon over selve det å fortelle om krigen.»

«Det er lenge siden jeg har lest en så god gjengivelse av forholdet mellom skrift og sannhet [...]»

«I en prosa som er så ærlig om egen utilstrekkelighet blirOm stein og jordikke bare en god roman om krigen, men også en god roman om det å skrive om krigen.»

«[...] selv om formatet innbyr til ambivalens, er Strasseggers bok utvilsomt god.»

«Ubehaget smyger seg inn på leseren, fordi morfar verken faller inn under forestillingen om den rabiate nazisten eller den angrende synderen som griper til eufemismer og fortrengning.»

«Det som gjør inntrykket enda sterkere er hvordan Strassegger plasserer seg på utsiden, i et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, som det heter. Det ville jeg også gjort. Med en slik familiehistorie og med et så vanvittig bakteppe. »

«Kva kan forståast, kvar går grensene for tilgjeving, kva ringverknadar når dei levande etterkommarane? [...] Klokeleg nok riv forfattaren her blikket vekk frå morfaren og festar – nærmast som ein konsekvens av eit moralsk imperativ han, ulikt morfaren, kjenner seg bunden til – blikket på ofra. Plassen han vier historiske dagsboksnotat og tekstar skrivne av overlevande etter kringsettinga av Leningrad er eit velkomen tilskot av rå, emosjonell tyngde til prosjektet.»

"(...) dette er en psykologisk troverdig, tidvis svært fascinerende historie om personlige og politisk-sosiale problemer som er sentrale også i dagens konfliktfylte Europa, underteksten klinger ofte med, og forfatteren er klok nok til ikke å la alle fasitsvar innfinne seg."

"Det konsekvente perspektivet er framifrå og kompromisslaust gjennomført…Slutten på flagget vårt er eit kunstverk med ein nær på magisk funksjon…Slutten på flagget vårt er kort og godt skrivekunst av høg klasse."

"Forholdet mellom neglisjerte søsken var tema også i Strasseggers første roman, «Stasia». Også der formidlet ham med formidabel overbevisning det barnlige perspektivet, med glidninger mellom brutal fantasi og nådeløs sannhet, med interne makthierarkier og -kamper, og søskenforhold hvor ømhet og mishandling avløser hverandre uten ett ord (...) La meg komme tilbake til det barnlige perspektivet. Det er godt gjort å fange dette så presist, på en så tilforlatelig måte...«Kan man stappe solstråler i lomma?» spør lillebror. Når svaret på spørsmålet endelig kommer, har boka beveget seg over i et enda mørkere rom, samtidig som det kanskje er her familien blir i stand til å se riften – du vet, den som er i alle ting og som slipper lyset inn."

"Styrken i « Slutten på flagget vårt» ligger i hvor gjennomført Strassegger holder seg til dette perspektivet. I den psykologiske innsikten, det troverdige portrettet av en ni-tiårig gutts drømmer og redsler. Gjennom å servere antydninger, halvkvedet informasjon formidleren - altså Adam - ikke har forstått selv, i stedet for klare fakta, blir det ekstra tydelig hvordan indoktrinering fungerer: Gjennom frykt. Læresetninger. Tilfeldige utdrag fra historien. En gutts brennende ønske om å være bra nok for sin far - selv om faren sett med voksne øyne absolutt ikke gjør seg lojaliteten fortjent. Fortellerperspektivet gjør også leseren til en spesielt aktiv tolker. Spenningen og engasjementet øker idet man selv prøver å finne mening og sammenheng ut fra små hint. (...) Samtidig tegner Strassegger et varmt og empatisk portrett av storebror Adams kjærlighet til lillebroren. Romanen sveiper innom også andre former for overgrep, og viser hvor farlig det er for barn når de som burde vært deres nærmeste omsorgspersoner svikter. Også konkret - følger av Tsjernobyl-ulykken i 1986 spiller en rolle her; en far som «trenger» datteren på feil vis, en annen.

Språket er enkelt og klart, naivt på en måte som bidrar til å øke Adams autentisitet som mindreårig forteller. Strassegger har levert en svært leseverdig liten roman. Relativt kort, men desto mer tankevekkende."

(...) den evner helt fra begynnelsen av å gi formidle stor uro, som varsler en dyster utgang.(...)en lovende debut.

"Stasia er opprivende lesning: barnets lyse og naive fortellerstemme gjør det mørke enda mørkere. Boka kribler lenge i bakhodet, og får meg til å håpe på mer av denne typen litteratur fra Strassegger: uvanlig, oppfinnsom og oppslukende."

"Peter Strassegger scorer på kreativitet og originalitet."

"For denne boka eier en egentone som klinger av absurdisme og surrealisme, barnlig logikk og hemingwaysk antydningskunst. En tett miks av undertekst, sprelske fabuleringer og ung kroppslighet som er frapperende og ganske annerledes enn alt jeg tidligere har lest om rotløse barn i drift.(...) Det hele er stilsikkert og tankevekkende turnert av en debutant som vet hva han driver med."

"Med barnet som forteller åpnes muligheter for å eksperimentere både språklig og med leserens tillit til fortelleren. Strassegger kjenner mulighetene og bruker dem godt i Stasia, som har blitt en underlig, dyster roman.(...) Språket er vilt og undrende, dansende og samtidig stramt"