«Bildet Hurum velger seg når hun skal forklare situasjonen i Middelhavet, er talende for moralen som gjennomsyrer teksten: Hvis huset vårt brenner, setter vi oss ikke ned og diskuterer brannforskrifter og hvordan vi skal hindre brann i fremtiden. Vi slukker brannen først. Til tross for all den menneskelige lidelsen Hurum skildrer, har hun skrevet en grunnleggende optimistisk bok, for det underliggende budskapet er at hvis folk - politikerne som bestemmer, byråkratene som gjennomfører og alle vi andre som jevnlig går til stemmeurnene - bare får opp øynene og ser at huset står i lys lue, vil de også bestemme seg for å slukke brannen.»

«Dette er intet mindre enn et knyttneveslag av ei bok. Den ikke bare pirker i samvittigheten vår. Den river og røsker i deg og holder deg ubarmhjertig fast og sier: Se! Om du er et menneske, snur du deg ikke bare bort og trekker på skuldrene. Greit å få litt perspektiv på ting, og forstå at det vi til daglig holder på med her oppe på berget blir trivielt og smått. Hun mener det ikke er noen forskjell på «oss» og «dem». Gjennom utallige møter med enkeltskjebner har hun kommet til følgende erkjennelse: Det som skiller oss er ingenting mot det som binder oss sammen. Et lesetips: Bør leses i små doser og ikke på sengekanten.»

«… sterke møter med andre mennesker og deres historier som vi kan relatere til, slik at vi blir berørt og ønsker å bidra til endring.»

«En bokanmeldelse med en særlig anbefaling til dere som jobber i de nyetablerte, norske organisasjonene innen humanitært arbeid. (...) Teksten handler blant annet om grusom etnisk vold, om ekstremt krevende situasjoner, stor risiko, og snarrådighet når rådene er så dyre at du nesten må bøte med livet. (...) Men dokumentasjonen i denne boken ga en ny nærhet til krisene, de menneskelige lidelsene, menneskene med så sterk livsvilje og utrolige krefter til tross for alt. Disse feltarbeiderne og lokale ansatte sin enorme innsats. Underveis i lesningen blir Lindis som en læremester. Mens jeg leser prøver jeg å analysere hvordan hun tenker og hvordan hun jobber. Jeg studerer utfordringene, behovene, tilnærmingen og løsningene nøye. Her kan alle og enhver lære mye. Lindis jobber med store logistiske, smittevernmessige og andre operative utfordringer. Det som går mest inn på meg er beskrivelsene av skadde, syke, døende og døde. Når det er barn det er snakk om, er det tøft. Men det er så viktig å sette ord på det som skjer. Jeg må flere ganger lukke boken, lukke øynene og prøve å fordøye før jeg leser videre. Det er enormt viktig at feltarbeiderne dokumenterer, forteller, rapporterer, varsler. Lindis kobler også tydelig det som skjer ute i verden med det som skjer her hjemme. Hvordan det å bygge murer mellom folk og grupper, å skape avstander, er ødeleggende. Å fremme ulikheter mellom deg og meg, å konstruere oss versus dem, er alltid destruktivt. Alltid. Vi er jo bare en gjeng med folk på denne jorden. En art. Hvert menneskeliv er like mye verdt.»