Knall tullball

"Sannsynligvis årets morsomste bok"

Erlend Loe viser toppform i denne nye romanen om Doppler og hans trofaste følgesvenn, elgen Bongo.

"Den tørre og konsise humoren til Erlend Loe lever i beste velgående i denne nye romanen, og forfatteren holder bokstavelig talt ingenting tilbake. [...] «Slutten på verden slik vi kjenner den» er dystopisk kulturkritikk med høy underholdningsverdi."

Erlend Loe henter frem romanfiguren Doppler i sin mest overskuddspregede bok på lenge

"Loes morsomste roman på en stund, og en begivenhetsrik reise"

Hjemmeseier for Loe

"Loes romaner er tidligere blitt kalt «naivisme». Det trengs nok et par nye merkelapper, for å finne ut av hvordan man skal kunne beskrive denne særegne formen for vrengt realisme. Selv når han på handlingsplanet er tristere enn trist, blir alt så utrolig vittig.

Humoren ligger i språket. Loes metode er enkelt og greit å lade gjenstandene vi omgir oss med til daglig med ny mening. Det er her ord som minigravere og menneskesignaler kommer inn. Målstyring og tilbakemeldinger. Grøt-rørere og praktiske matbokser med mange, ulike rom. Kort sagt: alle disse begrepene og gjenstandene som blir brakt ut av sin normale betydning, og som gjør romanen til en eneste, stor underliggjøringsfest!

[...] Loes nye roman framstår som det beste middel for å holde ut verden slik vi kjenner den akkurat nå."

Erlend Loe tar Doppler eitt opprørsk steg vidare.

"Satiren i dei to siste bøkene er på mange måtar som før, men framstår likevel hakket meir mørk, hakket meir opprørsk og akutt. Og slik blir Loe òg meir fandenivolsk morosam.

[...] Slik blandar Erlend Loe det høge og det låge, på sin nokså eigne måte. I tillegg kryssar han klassikarar som August Strindbergs refreng frå Eit Draumspel om at det er synd på menneska med allusjonar til H. C. Andersens Piken med svovelstikken og formar ein prosa i bevisst og leiken nettopp Vigdis Hjorth-stil der ein hentar og brukar frå sitt oppsamla, personlege litterære lager.
Det som tiltaler aller mest ved Slutten på verden slik vi kjenner den, er den opprørske og aktivistiske ånda materialisert gjennnom Doppler som ei slags kryssing av Hamsuns Sult-figur og Nagel i Mysterier. Slik framstår romanen òg som eit aktualisert trykk i samtida etter eit kommunestyre- og fylkestingsval der høgresida fekk seg ein kjepp i ryggen."

Harvestmannen vender tilbake

Doppler er morsom fordi han er en drittsekk. En urealistisk figur, men ikke mer enn at vi kjenner igjen typen likevel, i all sin selvsentrerthet.

Og observasjonene er gode. Skarpe. Temaene Erlend Loe lar ham reflektere over, er definitivt aktuelle. I tida."

Erlend Loes nye roman om Doppler er festlig og uærbødig

"Loe er en vittig forteller med sans for sære fakta og ikke helt uten undergangsfølelse, kan det virke som. Samtidskritikken sitter løst, og han sparker gjerne i alle retninger. Han har et humoristisk blikk på den moderne mannens panikk, og sirkler inn det liv-redde mennesket med klein impulskontroll og hang til total tilbaketrekking dersom tilværelsen blir for uklar. Korstoget mot flinkhet og konformitet fortsetter."

"Forferdelig morsomt. Jeg leste boka i et jafs, og lo mye

underveis. Jeg lurer på om det kommer av hvor godt jeg

liker Loe som stilist. Han konstaterer, han påstår, og

påstandene hans er så uventede, så absurde og likevel logiske, at det virker som om de har blitt skutt ut fra underbevisstheten"

storartet humor med litt alvor i seg.

"Boka er genuint morsom, de snurrige innfallene og fremtoningen til Doppler er romanens sterkeste kort. Samtidig ser jeg en sterk vilje til
å ville si noe om utenforskapet, selv om det nettopp er et ord
Andreas Doppler ville avsky og gjøne med. [...]

Slutten på verden slik vi kjenner den er en sivilisasjonskritisk roman som
gir en slags kulturanalyse. Samtidig som den både viser og selv blir en strategi mot meningsløshet. Doppler føres inn i litteraturhistorien og til en av vår kulturs mest dannende tekster. Gjemt i kulissene spøker Mikkjel Fønhus. Slikt gir meningsfylde til et romanunivers og en karakter som nok
blir stående i norsk litteraturhistorie."

"Loes nye roman føyer seg inn i rekken av naivistiske, sarkastiske tekster fra dette hold. Det ligger en dyptfølt og sterk samfunnskritikk av mye og mangt, ikke minst vårt overflodssamfunn, men språket og formen er morsom og nesten avvæpnende. Loe skjuler eller fremmer alvoret i en morsom språkdrakt. Sånn han alltid har gjort. Og det er nok av fornøyelige scener i denne romanen. Morsomt blir det som regel i de scenene da Doppler tar fullstendig av, da hans handlinger og tenkesett nærmest blir helt absurd målt med normalitetens blikk.

[...] en fantastisk figur med et rikt utvalg av originale egenskaper. Og han er en litterær karakter som har to i seg til å bli like klassisk som Ingvar Ambjørnsens Elling. Egentlig er det nesten litt pussig at Doppler fortsatt ikke er tatt inn på filmlerretet han også – akkurat som Elling"